Med utstyret i orden, nyttige never og omsorg for nærmiljøet, ivaretas
vitale samfunnsfunksjoner i Nesoddens grender.
Tekst og foto: Gunhild Ørstavik, nestleder NVF. Publisert i Foreningsnytt/Velavisen april 2024
Da vi kjøpte hus ved sjøen på Svestad var det mai. Solskinn, måkeskrik og blomstrende syriner.
Idyllen var fullkommen og vi falt pladask. Ikke minst sjarmerte den smale veien bort til huset,
med stabbesteiner mot sjøen. Ikke et øyeblikk tenkte vi på hvordan det hele tok seg ut på vinterstid.
Og lite visste vi om å bo i et uregulert område, i en fattig kommune. Da vinteren kom, forvandlet 500 meter idyllisk vei seg til en 500 meter lang snøskavl som måtte forseres, hvis familien skulle komme seg
på jobb, skole og i barnehagen.
Eller, - vent litt: Helt slik ble det ikke.
Dette er nemlig historien om et aktivt vel, som kom på besøk for å ønske oss velkommen. For å fortelle hva velet kunne gjøre for oss og hva vi kunne gjøre for velet. Velets leder fortalte hvem som hadde liten traktor med plog og fres som passet til veien, og ellers hvem som bisto nabolaget med dette og hint. Dette er historien om snøskavlen som ikke fikk bygget seg opp, grøftene som ikke ble tette, trærne over veien som ble fjernet, kappet og kløyvd før de endte i ovnen på Nesoddens første, felles badstue. Bygd på dugnad for et kvart århundre siden. Dette er historien om karer som tråkker milevis hver vår, sommer og høst for å rense og vedlikeholde de mange kilometerne med rør som gir oss sommervann. Som legger ut moringer og fester badebrygga. Som med smal plog kommer til på de veiene hvor ordinær brøyting ikke går. De som står opp grytidlig og legger seg sent, alle ukedager, når snøen laver ned. Og som arrangerer dugnad for å reparere brua på veien langs sjøen, male velhuset og rydde stranda. De lager hoppbakke, skøyte- og fotballbane, de graver og gruser og grøfter når ekstremværet vasker ut småveier og lager nye elveløp. Det er karer med talent for organisering. De har stolpesko, gravemaskin, motorsag, traktor, dykkerutstyr, pressluftbor, hakker og spader. Eller så kjenner de noen som har det. De har velvilje og godt humør. Det er karer som vet mer om dugnad, enn om den nye delingsøkonomien og som ikke kvier seg for å ta i et tak, selv om balansen mellom de som får og de som gir, kanskje ikke går opp. Dette er historien om gutta, som stiller opp og tar en for laget når det trengs.
Kvinnene i velet ligger heller ikke på latsida, men det er en annen historie. Felles for ildsjelene som brenner for nærmiljøet sitt, uavhengig av kjønn, er at gjennomsnittsalderen øker. La oss håpe nye generasjoner vil oppleve gleden over fellesskapet og tryggheten av å høre til, og løfte i flokk. Selv om framtida kan kreve en annen kompetanse og andre verktøy enn i dag.
Kanskje er det kunstig intelligens som om 50 år hamler opp med snømåkinga?
Comentarios