Fra Svestad til regjeringen – lokalt beredskapsarbeid vekker nasjonal interesse
Hva skjer dersom strømmen blir borte, mobilnettet svikter eller veien inn til nabolaget blir stengt? Hvem kan førstehjelp? Hvem har aggregat, traktor eller båt? Og hvem vet at naboen kan trenge litt ekstra hjelp?
Dette er noen av spørsmålene Svestad Vel har arbeidet systematisk med gjennom utviklingen av håndboken Felles beredskap. Mandag fikk arbeidet en helt spesiell anerkjennelse da justis- og beredskapsminister Astri Aas-Hansen besøkte Svestad for å høre om erfaringene – og om hva som skal til for å ta arbeidet videre.
Besøket kom i stand etter initiativ fra ordfører Cathrine Kjenner Forsland, som ønsket å løfte fram arbeidet som er gjort lokalt og undersøke hvordan erfaringene fra Svestad kan få betydning også utover Nesodden.
For Svestad Vel og Nesodden Velforbund var besøket både en stor anerkjennelse og en anledning til å snakke om neste steg: Hvordan sørger vi for at beredskapsarbeidet ikke ender som en rapport i en skuff, men faktisk gjør oss bedre rustet når noe uventet skjer?
Mer enn 200 timer med prøving, feiling og læring
I samtalen med ministeren kom det fram at Svestad Vel allerede har lagt ned godt over 200 arbeidstimer i prosjektet.
Det sier kanskje noe viktig om hva fremdrift egentlig er.
Resultatet er den synlige delen – håndboken, planene og forslagene til tiltak. Men bak ligger hundrevis av timer med spørsmål, undersøkelser, møter, kontakt med fagmiljøer, diskusjoner, blindspor og nye løsninger.
Denne erfaringen er i seg selv svært verdifull. Dersom andre vel kan bygge videre på det Svestad allerede har lært, behøver ikke hvert lokalsamfunn å starte helt fra begynnelsen.
Nesodden Velforbund har finansiert arbeidet med håndboken nettopp fordi erfaringene kan ha verdi langt utover ett enkelt vel.
Beredskap begynner med nærmiljøet
Felles beredskap handler ikke først og fremst om store lagre eller avansert utstyr. Grunntanken er enklere: Vi står sterkere dersom vi kjenner menneskene og ressursene rundt oss.
Håndboken beskriver blant annet hvordan et vel kan kartlegge hvilke ressurser som allerede finnes i nærmiljøet: Hvem har førstehjelpskompetanse? Finnes det helsepersonell eller håndverkere i området? Hvem disponerer båt, traktor, motorsag eller aggregat? Hvilke hus har alternative varmekilder? Og hvem kan bidra med transport, matlaging eller omsorg dersom en krise varer over tid?
Den tar også opp noe så grunnleggende som kommunikasjon når mobilen og internett ikke virker. Svestad har blant annet sett på organiserte varslingskjeder, nabosjekk og fysisk dør-til-dør-varsling. I håndboken finnes også forslag til lokale møtepunkter og enkle systemer for å formidle informasjon dersom digitale kanaler faller ut.
Det er lett å undervurdere hvor viktig dette kan være.
Når krisen først kommer, er det for sent å begynne å finne ut hvem naboene er.
Vel og borettslag kan få en viktig rolle
Noe av det viktigste som kom fram under besøket, var betydningen av de lokale fellesskapene.
Myndighetene anbefaler at den enkelte husstand har egenberedskap. Kommunen og nødetatene har samtidig ansvar for de store samfunnsfunksjonene. Men mellom disse nivåene finnes nabolaget.
Her kan velforeninger, borettslag og sameier ha en helt spesiell rolle.
De kjenner området. De kjenner ofte menneskene. De kan samle folk, skape møteplasser og bygge tillit før noe skjer. Og dersom vi kjenner hverandre bedre i hverdagen, blir terskelen lavere for å banke på døren når noen trenger hjelp.
Håndboken kaller dette blant annet beredskapsvenner – naboer som på forhånd avtaler at de kan hjelpe hverandre med for eksempel varme, mat, transport, innkjøp eller husly dersom en krise oppstår.
Det er kanskje noe av det enkleste beredskapstiltaket vi kan gjennomføre – og samtidig et av de mest menneskelige.
Sandvang kan bli en del av neste steg
På Svestad stopper ikke tankene ved håndboken.
Svestad Vel ønsker også å utvikle Sandvang som møteplass og mulig lokal ressurs i beredskapsarbeidet. Håndboken peker på behovet for et sted mennesker kan møtes dersom strøm, kommunikasjon eller andre kritiske tjenester faller bort, og beskriver hvordan et lokalt forsamlingssted kan inngå i en beredskapsplan.
Det er fortsatt mange spørsmål som må besvares. Hva skal et slikt sted kunne tilby? Hvilket ansvar skal ligge lokalt, og hva ligger hos kommunen eller staten? Hvordan organiserer vi samarbeidet? Og hvordan sørger vi for at planene blir øvd på og holdt levende?
Svestad har ikke alle svarene.
Men de har begynt å stille spørsmålene.
Og det er et betydelig forsprang.
Ministeren tok Svestad med seg videre
Justis- og beredskapsministeren lyttet til erfaringene fra arbeidet og viste stor interesse for initiativet. Med seg fra Svestad fikk hun også en god bunke eksemplarer av Felles beredskap som skal deles videre i regjeringsapparatet.
Det opplevdes som en stor anerkjennelse av arbeidet som er lagt ned.
Og besøket fikk også et litt lettere øyeblikk: Ministeren viste seg å være stor fan av kunstner og illustratør Iben Sandemose, som har stått for illustrasjonene i håndboken. Dermed måtte det naturligvis bli en nærmere titt på illustrasjonene også.
De mange små tuene betyr noe
For Nesodden Velforbund er kanskje den viktigste lærdommen fra prosjektet nettopp dette:
God beredskap skapes ikke bare gjennom nasjonale planer, kommunale dokumenter og beredskapslagre. Den bygges også i de mange små fellesskapene – gjennom mennesker som kjenner nærmiljøet sitt, vet hvilke ressurser som finnes og har snakket sammen før krisen oppstår.
Svestad Vel har tatt et viktig første steg.
Nå ønsker vi å bruke erfaringene til å inspirere flere vel på Nesodden – og kanskje etter hvert lokalsamfunn langt utenfor kommunen vår – til å stille de samme spørsmålene:
Hva kan skje akkurat der vi bor?
Hva har vi allerede?
Hva mangler vi?
Hvem trenger oss?
Og hvordan kan vi hjelpe hverandre?
Det er ikke sikkert vi kan forberede oss på alt.
Men vi kan være langt bedre forberedt sammen.
